På fiskehelse fikk vi i fjor tilslag på intensivmidler for å lage en rekke videoer i praktisk fiskehelse i samarbeid med næringen. Dette for å prøve å holde tritt med en oppdrettsnæring i rask utvikling, og for å heve den praktiske delen av pensumet. Og rett før jul var jeg (taust) med på innspillingen av tre podkast episoder (de har faktisk podkast studio oppe på UiB læringslab) med to fiskehelsebiologer og to veterinærer om ikke-medikamentell lusebehandling. Disse behandlingene har vært grobunn for mange problemer ute i næringen med økt håndtering, stress og dødelighet av oppdrettslaksen. Og det slo meg på slutten av disse innspillingene at hver eneste lusebehandling faktisk er et aldri så lite forskningseksperiment i seg selv, hvis man ser bort ifra at de stort sett mangler kontrollgrupper da. Det er nå et helt system rundt en slik behandling der det evalueres både før, under og etter behandlingen, og alle som deltar (det er faktisk ganske mange) skal jobbe som en enhet under alle trinn der fiskehelsebiolog/veterinær har det overordnede ansvaret. Det evalueres dermed nøye etter hver behandling for å lære og justere til neste gang, og nå ser man for andre år på rad en nedgang i dødeligheten. Mitt inntrykk er at fiskehelsebiologer både som behandlere og innen forvaltningen har vært viktige for å få på plass en slik systemisk tankegang. Dette er nok mye takket være at fiskehelsebiologistudentene lærer akademisk tenkning spesielt når de tar masteroppgaven, og er dermed senere i stand til å ha en forskende og systemisk tilnærming til problemer. Dette viser jo også hvor viktig det er at et profesjonsstudie som skal gi autorisasjon i yrker som er i slik rask utvikling faktisk undervises ved et universitet. Utfordringen for oss her på universitetet er imidlertid å tilpasse oss, slik at vi også gir rom i studieplanen for det praktiske i slike studier.
Ellers, så er vi på fiskehelse som alle andre (men nok i mindre grad) affisert av arealreduksjonsprosessen. Vi har gitt fra oss areal for å gi plass til to fryserom her i 3. etg, og denne ombyggingen kommer til å skje uansett da det er manko på slike rom på instituttet. Arkitektene har så og si tegnet ferdig, og vi håper at selve byggeprosessen vil gå radig så vi ikke står uten enkelte lab fasiliteter over lang tid. Vi på lakselusgruppen ble dessuten fri for ultrafryser nå rett før jul da vår brøt sammen. Vi har enda ikke fått på plass en god erstatning da vi ikke får lov til å kjøpe ny; det er jo allerede for mange frysere her på instituttet som tar for stor plass og trekker for mye strøm. Vi håper derfor at alle kan ta en ryddesjau, rett og slett ta en skikkelig arealprosess på det dere har i fryserne også, for å se om dere kan avse en fryser eller to til oss og til andre som opplever fremtidig havari.
Hilsen Aina-Cathrine
Aina-Cathrine Øvergård
Leder Faggruppe fiskehelse